Mange settepoteter med groer lagt direkte i en plen med langt gress.
Potetens voksekraft kan brukes til å lage et nytt bed i hagen.

La poteter gjøre jobben – lag et nytt bed

Etter timevis på kne med flat spade og ren muskelkraft for å fjerne gresstorv, var tiden inne til å prøve en ny metode; potettrikset.

Publisert Sist oppdatert

Å fjerne gammelt plantedekke, særlig veletablert gressplen, er noe av det tyngste og kjedeligste vi gjør i hagen vår. Men det må til når en har ny hage og ønsker å dyrke noe annet enn gress på stedet. I vårt tilfelle var ønsket et stort og dekortaivt staudebed langs innkjørselen. Nå ville vi prøve en ny metode for å nå målet; vi skulle bruke potetplantens voksekraft.

Ideen fikk form

Potetforsøket ble til en vår vi hadde mange settepoteter til overs. I stedet for å fjerne gresstorven med spade slik vi pleide, la vi de ferdig lysgrodde settepotetene utover området der vi ville ha staudebedet. Potetene la vi med ca. en halv meters mellomrom. Da alle potetene var på plass, dannet de, grovt sett, formen på bedet slik vi ønsket det.

Dekke

Lysgrodde settepoteter tett i tett på et brett. Klare til å settes.
Den våren hadde vi alt for mange settepoteter til overs. Fotograf: Marianne Utengen.

For å hindre lys i å komme til, dekket vi alle potetene med et tykt lag aviser. Igjen sørget vi for å holde oss til formen på "bedet". Da avisene var på plass, skar vi et kryss over hver potet med en tapetkniv, forsiktig for ikke å skade groene. Hullene lagde vi akkurat så store at hver potet så vidt syntes. Et for stort hull ville gi lys og voksekraft til gress og ugress som vil konkurrer med potetene om vann og næring, og det ønsket vi jo ikke. Så la vi ut tunge steiner for å holde avisene på plass og vannet vi godt. For å holde på fuktigheten dekket vi alt sammen med løv, rusk og rask fra hagen. Utover i sesongen sørget vi for å rake gressavklipp inn på avisene.

I sesongen

Så var det bare å vente. På tørre dager midt på sommeren vannet vi over hele området, ellers var det svært lite arbeid. Vi lukte ugress fra hullene og klippet kanten rundt avisene, forsiktig for å unngå å frese avispapir utover hele hagen. Utover sommeren, da plantene begynte å bli store, var det ikke lenger nødvendig å luke og vanne.

Høstetid

En mann sprer aviser utover et område med gress
Først la vi aviser på området der bedet skulle bli. Fotograf: Marianne Utengen.

Vi var nok litt utålmodige med å se resultatene av forsøket og høste potetene våre. De kunne godt ha vokst seg større og samtidig ha fått jobbet lengre med jorda. Men da vi fjernet avisene og tok opp potetene i slutten av august, var det blitt en fin liten avling.

Konklusjon

En potet stikker så vidt opp gjennom en avis.
Vi laget et lite hull til hver potet. Fotograf: Marianne Utengen.

Det mest fantastiske med forsøket var likevel at den harde leirjorda var blitt ganske bløt og hadde fin struktur. Påfølgende vår var så å si alt plantedekke, både gress og ugress, borte, og jorda var klar til å dyrkes i. Helt uten vår anstrengelse.

Metoden er kanskje ikke så rask, men du verden så mye mindre arbeidskrevende dette var. Og gøy! Jorda ble raskt god og vi fikk potetavling med på kjøpet. Har man god plass og tid, anbefales metoden på det varmeste. For å gjøre jorda enda bedre tilførte vi masse kompost underveis.

En mann vanner aviser som ligger på en gressplen.
For å holde avisene på plass, la vi på store steiner og vannet godt. Fotograf: Marianne Utengen.
Hageavfall dekker avisene.
Vi fylte jevnlig på med gressklipp for å holde avisene fuktige og på plass. Fotograf: Marianne Utengen.
En jente tar opp poteter med et greip.
Da vi åpnet opp var jorda fin og myk, og under dekket en del poteter. Fotograf: Marianne Utengen.
Området der avisene lå, året etter. Gresstorv og ugress er borte.
Våren etter at vi la ut potetene var gresstorven borte. Fotograf: Marianne Utengen.
Et ganske godt tilvekst bed med vårblomster.
Våren etter at vi grov opp bedet. Fotograf: Marianne Utengen.
Et bugnende staudebed om høsten. Blomster i varme fargenyanser.
Påfølgende høst. To år etter potetopptak. Fotograf: Marianne Utengen.
Powered by Labrador CMS